Notater : (Fra Farsunds Avis 1978)
Fra åker på 4000 mål i Oregon til 25 mål på Løland
Johannes Løland, 75 år og i dag bosatt på Vemestad, minnes sin, barndom blant en søskenflokk på 12 med glede.
- Da jeg som 23 åring dro over til Amerika, til staten Idaho på vestsiden, var det både eventyrlyst og for tjene penger, forteller Johannes Løland som nå er blitt 75 år gammel.
Han er en av ti søsken som alle lever og som lagt utgjør den høye alder av 764 år. Alle er over pensjonsalderen, eldstemann i søskenflokken blir 88 år 1, mai. Flokken har vært tolv, det har betydd mange par hjemmelagede tresko og mange meter hjemmevevet vadmelsstoff å «kle opp» en slik flokk.
- Men jeg kan aldri huske at mor og far, Tobine og Ole Løland, hevet røsten mot oss, sier Johannes Løland. - Det var alltid tid til varme og omsorg, selv i hverdagsstrevet. Likevel ble Amerika-feberen for sterk for meg. Jeg hadde søsken som allerede hadde reist over. Og vi fikk et søskenbarn av mor til å garantere for meg, og så la jeg i vei.
- Det ble å arbeide på farm. og jeg var med å legge jernbane. Jeg forsøkte meg også ved samlebåndet på bilfabrikken Ford, men lengtet ut i det fri. Jobbet lenge på en hvetefarm i staten Oregon, der var store forhold. Jeg var med å pløye en åker på 4.000 mål, vi hadde 12 hester foran plogen. Vi rakk en vending formiddag og en vending om ettermiddagen. Det var noe ganske annet en jordlappene på Løland hvor ca. 25 mål var dyrket.
- Jeg ble med i Amerika i nesten 10, år. Da kom det bud hjemmefra at far var død, han levde helt til han var 80 år og var aktiv i skogen helt til siste dagen. Ingen av mine brødre var interessert i å overta gården på Løland, det ble jeg som tok den på odel. Og reiste hjem vinteren 1937, den verste snøvinteren som hadde vært på mange år.
Jeg måtte ta meg hjem til gården på ski, det vei til heia før etter krigen. Det var litt av en overgang fra de amerikanske forhold, men det var likevel hjemme jeg skulle være.
Nå bor Johannes sammen med to søstre på Vemestad i Lyngdal kommune. I julen var alle. ti søsken samlet, to var hjemme fra Amerika. På Løland står det tomt. Gården ble drevet frem til slutten av 60 årene. Det er barndomsminner fra heia, fra årene før Amerika-feberen tok han, som har satt seg fast hos «gårdbrukeren».
- Det er klart at mine foreldre må ha hatt problemer med en så stor unge flokk i stua. Gården var liten, far hadde ikke annet arbeid enn det han selv drev på gården. Men så arbeidet han også hardt, og jeg husker gleden i ansiktet og stemmen hans når han ved kveldstid hadde ryddet en jordlapp fri for stein. Alt gikk med handkraft, og stein var det nok av. Vi hadde bare 4-5 kyr, nok til smør produksjon og til eget melkeforbruk. Det ble kjernet atskillig kilo i mine barneår, kjørnemelken var noe av det beste vi viste. Far dyrket høy og poteter på jorda, ja og noe havre som ble brukt til flatbrødbaksten. Sammen med naboer hadde vi ei mølle, ingen kunne male havremelet så fint som far.
Vi ungene ble tidlig med i alt arbeid på gården, både ute og inne. Vi tok vår tørn i veven og vi måtte lære oss å stoppe. Husker vinterkveld er da far tok hoggestabben inn i stua og satt og arbeidet tresko av bjørk på den. Det var bare det vi brukte på bena, sommeren ingenting. Og mor kardet og spant ull fra egne sauer. Det ble til buksestoff til mannfolkene, grå-blank og fin vadmel. Jeg likte ikke å karde, men når vi ble bedt, om noe, var det ingen som mukket, Vi viste hva som var ventet og nødvendig av oss.
Mor fikk tid til gjøremål også utenom hjemmet og. ungeflokken. Hun var mye benyttet som jordmor når noen i nabo laget trengte hjelp. Og det skjedde ofte, store barne flokker var vanlig i de årene. Jeg kan ikke selv huske mine yngre søskens ankomst, det er hare noen drømmeaktige erindringer. Som jeg sannsynligvis er blitt meg. fortalt lenge etterpå. Selv om problemene var tilstede den gang, selv om kosthold og den daglige tilværelse forøvrig var enkelt og nøysom, så var det ingen stress eller panikk over hverdagen og dens problemer. Jeg vil påstå at vi likevel hadde det bedre da. I forhold til de problemer dagens velferdssamfunn bringer, alle økonomiske bekymringer og avbetalingspress, gode lønninger til tross., Jeg ville ikke byttet, jeg har da fått med meg noe i livet mitt mener Johannes Løland på Vemestad.
|